Snø

Det snør i Trondheim i dag! Det snør i meg også...

Jeg har hatt tunge dager, ettervirkninger av hendelser tidligere i vår. Jeg er oppgitt over mangel på forståelse hos såkalte "hjelpere" i systemet. Mens jeg var på Røros ble min datter fratatt rehabiliteringspengene; og vi (jeg) møtte et så tungrodd system at hun i praksis var uten penger til livsopphold i to måneder. Dette etter en lang kamp underveis. Vel, selvfølgelig vil vi som foreldre hjelpe. Det er bare det at belastninger over år gjør dette vanskelig også, det får konsekvenser - vi er en familie på 4 personer som nå er splittet i hver våre husholdninger - og det er ikke bare selvvalgt. Dette har fått konsekvenser for meg nå og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Dum som jeg er ba jeg om rådgivning i det offentlige systemet - jeg fikk til svar at jeg ikke var i målgruppa, at jeg lever en luksustilværelse fordi jeg og Martin fremdeles er gift, men bor hver for oss. Ergo: Selvforskyldt! Full avvisning og ufine kommentarer.

Vel, da sendte jeg etaten historien vår - ting har årsaker og sammenhenger. Resultatet er nå at jeg får telefon om at jeg lager problemer for dem og at jeg roter i ting som har skjedd for lenge siden, og som dermed er ikke-eksisterende for dem. Jeg vet jeg lager problemer for meg selv nå, men jeg kan ikke annet...

Jeg trenger en coach - hvor finner jeg det? Jeg er for "ressurssterk", jeg vet det. Det hjelper ikke når man føler seg hjelpeløs.

Hvert morgengry

etter søvnen og freden
og drømmen og gleden
stiger angsten i deg påny

I aftenposten i dag leser jeg at antall bostedsløse øker.
Reportasjen omhandler en mann som mistet leiligheten fordi
en saksbehandlingsfeil på sosialkontoret førte til at husleia
ikke ble betalt.

Hva er det egentlig som feiler de moderne skyggene av norske
arbeiderpartirepresentanter? Er det en felles psykose?

Kommer tilbake forhåpentligvis litt mindre motløs om en stund....

Ingunn