En epistel om angst..

Har lest om Bente Wemundstad i dag, en forfatter og skribent som er rammet av av angst. Hun mener ingen terapeut som ikke har opplevd dette selv er i stand til å forstå det, har svært dårlige erfaringer mef antidepressiva, så det er vel bare å holde ut. Det var interessant for meg å lese, så derfor gjengir jeg noe her, kjenner meg så alt for godt igjen..Hun sier også at hun er blitt hjulpet av meditasjon. Skammen kjenner jeg så altfor godt. Dårlig lederskap på arbeidsplasser gjør at dette blir et tabuområde, fikk senest i dag klar beskjed om at leder IKKE ville vite om bakgrunn for mine "ting", som jeg tross alt takler bra....når skal det bli stuereint å snakke om dette??

- Pusten går fortere, hjertet banker, og jeg blir tåkete i hodet. Det kommer et sterkt blåhvitt lys. Slik føles det når angsten er underveis. I perioder går jeg med solbriller inne. Kanskje det er en psykisk krykke, men det hjelper i alle fall litt, sier hun.
Bente har lært seg å tåle det, holde ut. Hun har innsett at angsten er kommet for å bli. Dermed må hun leve med angsten. Å slåss imot gjør bare vondt verre. Nederlag gang på gang fører til en følelse av skam.
- Til slutt blir du så liten, og ute av stand til å makte noe som helst.
Hvis angsten bare kunne trylles bort. Fasiten for å bli frisk finnes ikke. For Bente er det en dag av gangen, og hver gode dag er gull verdt. Hun aner små fliker av svar på hvorfor akkurat hun er blitt bedre. Åpenhet, men også meditasjon, musikk, kosttilskudd, lange turer med hunden, være snill mot seg selv og å sette grenser har bidratt i riktig retning. Men framfor alt er det et valg.
- Jeg kunne ha valgt å synke ned i angsten, å forbli der. Men jeg har valgt å bruke mine erfaringer til en positiv personlig utvikling. Jeg blir aldri den jeg var, men på en måte er livet bedre enn før.

Ja, Bente - så enig!
Ingunn 26.04.06 21.43