Ståa er det lite å gjøre med, men det e koss man tar det, og æ har jo tendenser til katastrofetenkning da..

Mandag hadde jeg permisjonen fra sykehuset, og vi feiret påskeaften. Påskelam og påskeegg og spørrespill. Kjempekoselig. Vi var 4 samlet. Det betyr mye for ungene.

Tirsdag morgen skulle jeg møte på ortopeden 8.30. - venting, venting. Fikk time med håndfysioterapeut. Så kom sjokket: Jeg skulle utskrives (det visste jeg).En fremmed myndig dame kom sammen to sykepleiere med en ferdig utskrevet sykemelding - jeg er sykmeldt til 1. juni basta!. Jeg fikk sjokk. Den fremmede myndige damen viste seg å være den mektige overlegen på ortopeden, Borchgrevink. Da er systemet altså slik at helt over hodet på meg tas det avgjørelser som får store konsekvenser for mitt liv. Jeg tåler ikke å gå hjemme. Samtidig må jeg over på rehab.penger, og det tør jeg ikke tenke på. Jeg skal til kontroll hos den mektige damen om en uke - dette må jeg få forandret! Det er venstrehånda som er skadet - ikke høyre hånd og hodet (tror jeg)!
Ringte fastlegen min, liten trøst - hadde møttt min ûbermensch, mente han. Sykehuset er et forbannet arrogant system. her er det ikke mye bli tatt med på råd! Pasienten blir ikke hørt.

Vel, har det jo ganske bra, tross vondt enda. Praktiske problemer med å klare seg med en hånd - også har opvaskmaskina gått i stykker...

Klarer å stenge ut det verste - kanskje ikke bra. Må posjonere ut for å takle det. Ungene og Martin stiller opp med praktisk hjelp.

Stakkars Mari blir kommandert til å ta oppvask, henge opp sengetøy, lage mat, støvsuge, handle......

Påskeuka på sykehuset fastet jeg nesten hele tida - fin start på en kostomlegging? :-) (har dårlig matlyst - blir kvalm av smertestillende).

Lina har begynt på skole på Lianvatnet, har møtt opp to ganger nå - jeg krysser fingrene.

Mere følger...

Ingunn