Vi krever frihet, trygghet og verdighet!

Helsepolitikken i Norge i dag er, slik det går fram av Folkehelsemeldingen, ensidig retta inn mot individet. Den individuelle livsstilsmodellen er bekvem for myndighetene. Den flytter lyskasterne fra sosial urettferdighet til individuell svakhet, fra politisk skam til personlig skam – du ska så opp om morran!.

Politikk handler om å fordele levekår. Når kommunestyret, fylkestinget, Stortinget, fordeler levekår – inntekt, arbeid, utdanning, bolig, mat, miljø – fordeler de samtidig rammebetingelser for helsa di.

Men politikk er mer enn å fordele brød og penger. Politikk handler også om å fordele ikke-materielle verdier som frihet, trygghet, verdighet. Politikk er å forme og forvalte et menneskesyn og et samfunnsklima som får direkte følger for menneskenes mulighet til å bevare helsa si.

I Norge nå er de største truslene mot folkehelsa det framvoksende Forskjellssamfunnet med nyfattigdom, prestasjonspresset og utryggheten i arbeidslivet. Når samfunnsmedisinerne prøver å oversette sine funn til praksis, ender det som regel i en skyld på ofrene, med overvekt på individuelt ansvar og underslåelse av politiske og strukturelle årsaker.

Humani nihil a me alienum puto, heter et fornemt medisinermotto: Intet menneskelig skal være meg fremmed. Helsetjenesten skal ikke være oppdragelsesanstalt, sier Per Fugelli. Den skal først og fremst være et fristed. Her skal den arme helsesynderen bli møtt med romslighet, hjelp og trøst uansett hva han feiler, uansett brudd på de medisinske bud. Helsetoleranse bør erstatte helsefundamentalismen. Mennesket har en enestående evne til å skape mening, trivsel og helse selv, hvis det bare får være i fred for utopister, moralister og 0-misjonærer.

PÅ VILLMANNENS SIDE:

Aldous Huxley forklarer oss trusselbildet i boka Brave New World:

I Vidunderlige nye verden er alle innbyggerne via genmanipulering og sosial ingeniørkunst 100 % standardisert til helseøkonomisk livsstil og optimal samfunnsnytte. Bare ett menneske har sluppet unna den kollektive uniformeringen. Han kalles Villmannen og det er en tankevekkende samtale (fritt gjengitt) mellom Villmannen og residerende verdensleder Mustafa Mond (kunne like godt vært Kjell Magne Bondevik eller Jens Stoltenberg). Mustafa Mond sier: ”Verden er stabil nå. Folk er lykkelige, de får det de vil ha og lengter aldri etter det de ikke kan få. De har det bra, de har trygghet, de er aldri syke, de føler ikke dødsangst og de er velsignet uvitende om lidenskap og sterke følelser”. Villmannen: ”Men jeg liker ubehageligheter”. ”Vi gjør ikke det” sa Verdenslederen. ”Vi foretrekker å gjøre saken uten bråk og i all gemyttlighet”. ”Men jeg vil ikke ha gemyttlighet” svarte Villmannen. ”Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha det gode, jeg vil ha synden.”
”I virkeligheten” sa Mustafa Mond, ”gjør du krav på retten til å være ulykkelig.”
”Ja vel, så gjør jeg det” sa Villmannen trassig. ”Jeg krever retten til å være ulykkelig, for ikke å tale om retten til å bli gammel og stygg og impotent, retten til å ha syfilis og kreft, retten til å ha for lite mat, retten til å være luset, retten til å leve i stadig angst for det som kan hende i morgen, retten til å bli pint av unevnelige plager av enhver art”.”Velbekomme” sa verdenslederen Mustafa Mond.