Sitter i mitt lille rom hører regnet slå....

Ja, 12 grader og regn! Men ut på tur (nesten aldri ;-) ) sur. Hundene må ha sitt må vite. Nå er det litt ekstra styr, for Nikki har løpetid, og Tino har hormoner som slår salto stort sett hele dagen, og pistrer.... Han slipper jo ikke til. Både fordi Nikki ikke er interessert og fordi han ikke når opp stakkar...

Rolig i dag. Har vært hektisk uke. Ikke bare bare å jobbe 100% i tillegg til andre forpliktelser, nei. Men storartet å være på jobb da. Torsdag hadde vi panorama utsikt ut mot Munkegata til musikk, teater og alle de kongelige. Ikke at jeg er noen dedikert rojalist, men artig lell. Noen fordeler har det å jobbe midt i byen.

Fruktbart møte ang. den eldste. Forhåpentligvis får vi til et bra opplegg til høsten. Og hun er SÅ motivert! Vil bli arkeolog (det har hun snakket om siden hun var 10 :-) ). Ingen ting er umulig!

Yngstejenta er alene. Kjæresten har fått jobb og reiser rundt i landet på oppdrag 1 måned framover. Så nå er begge jentene mye her hos meg. Bedre plass vettu, også trekker hundene. Også får de jo maten da, og jeg blir flinkere til å spise rgelmessig! Hører dere Røros! Syns det der er vanskelig når jeg er alene. Det blir ofte å hoppe over frokosten. Lunsj på jobb. Og så eventuelt sen middag (eller brødskive). Ikke bra!

Størstejenta har vaska huset til helga - OG ryddet i skap. Hun skulle hatt premie! Så nå har jeg vært å kjøpt Morgenbladet og Dagbladet og bare kulern..

Har egentlig lyst til å gå på kino å se Neil Young-filmen "Heart of gold", får se.

"I love to love" med Tina Charles, spiller de på radioen nå. Skaper minner om en annen tid. Hvor blir årene av. Tror jeg holder på å eldes ja. Mimrer masse. Om ei uke (29.) er jeg 44 år, men føler meg som en 17-åring.

I biografiforskning (som jeg holdt på med i hovedoppgaven min) bruker man begrepet "fullfillment". Det betyr at man har forsonet seg med at livet ble som det ble, på godt og vondt. Har nok en vei å gå for å komme dit. Men liker tanken.

Det er nok en sannhet i det at man til en viss grad kan velge hvor lykkelig man vil være. Men: Og det mener jeg, dette må aldri gjøre at man ikke kjemper mot urettferdighet og undertrykkelse.

Vil avslutte med noen ord fra Kahlil Gibran om det at vi ikke kan leve våre barns liv. De har sitt hus i framtiden, der jeg ikke kan nå dem. De må selv finne ut hva de vil ha med seg inn i sine hus, inn i sine rom:

Og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa,
Snakk til oss om barn
Og han sa:
Deres barn er ikke deres barn
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker.
For de har egne tanker.
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus,
som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.
Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.

For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.
Dere er de buer som deres barn blit skutt ut fra som levende piler.
Bueskytteren ser merket på evighetens sti,
Og Han bøyer deg med sin krqaft, så Hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd,
For slik Han elsker pilene som flyr,
elsker Han også den trygge buen.

Å være en god mor er forferdelig vanskelig, og kanskje så uendelig lett. Jeg ser tydelig at det er noen overleveringer jeg har gjort uten å vite om det, ting som jeg har fått og som har fulgt oss fra generasjoner tilbake. Det viktigste tror jeg er å tore å være seg sjøl. Vi har med oss foreldrebudskap nedarvet og fra forventninger rundt oss. Jeg har vist mine barn at jeg er et menneske med følelser. Samtidig er det så viktig at de følelsene ikke må binde dem til å gå inn på veier som ikke er deres egne. Da må jeg hjelpe dem ved å gi dem tillatelser til å bryte med mine budskap, dersom de mener det er riktig for dem. De må tenke selv, få lov til det, de må finne ut hva som er rett i deres liv. Jeg må erkjenne at de aldri kan gå min vei, for de har sine egne veier å gå, og det er veier hvor jeg ikke alltid kan følge dem. Så må jeg la dem gå når den dagen kommer. Og hvis jeg slipper dem da, vil de kanskje av og til komme og ta meg i hånden og være nær meg.

Med ønske om en fredelig og meningsfylt søndag.
Ingunn