Pilgrimen

Har jeg vært en pilgrim på veien? Nei, ikke i religiøs forstand. Men den har kanskje heller aldri helt vært mitt hjem - livsveien?.
Når jeg leser Bettys og Mariannes blogger får jeg bekreftet noe, og lært mye, mye - vi får alle våre byrder å bære - men ting kan være ulikt fordelt, og våre ressurser er ikke likt fordelt heller. På mange måter får vi ressurser i krisesituasjoner; men over tid setter de spor.

Jeg er imponert over mange av dere damer jeg traff på Røros som enten har klart å forsone seg med og leve videre med kroniske sykdommer, eller har funnet en spore til å finne nye stier å gå. Det kan være vakkert og spennende hvis man begir seg utenfor allfarvei!!

Min bakgrunn er sikkert ikke enestående, men har helt klart påvirket meg og de valg jeg har tatt. Min mor fikk meg da hun var 25. Min far kastet hun ut, for han hadde allerede besvangret en annen og yngre pike - mamma sa han fikk ta seg av henne, hun skulle nok klare seg selv. For tre år siden fikk jeg kontakt med denne storesøsteren min (8 mnd gamlere) som jeg ikke hadde visst om - et lite sjokk, ja, men du verden så glad jeg er for deg Elin. For å fullføre den epistelen: jeghar også to yngre søstre som har vokst opp sammen min biologiske far, som jeg forøvrig aldri har møtt - han tør ikke...A.C og S er supre søstre. Like før jul var vi alle "søstre" hjemme hos S og da kunne jeg (som den eneste) si at nå er vi 5 søstre samlet - ikke verst!!

Min Søster er likevel Anne Grete, som jeg har vokst opp sammen med. Vi har samme mor, og hennes far er min (adopiv)far. Nå døde jo begge mine foreldre (altså adoptivfar og biologisk mor i 1991 og 1992 - det er en annen historie). Anne Grete har vært til uvurderlig støtte (du er en engel)og er hjelper også Lina. Vi har gjennomgått mye sammen.

Tidlig i livsveien (livsveven) var jeg et elsket barn. Min mor brukte mye tid sammen med meg - jeg lærte å lese før jeg var 4 år. Hun var i full jobb på sykehuset, og jeg gikk i sykehusbarnehagen - jeg trivdes godt. Mine besteforeldre i Namsos var jeg like mye hos som jeg var i Trondheim de første årene. Jeg var min bestefars øyensten Oscar Wilhelm Engström -

Merk dere dette: ALLE barn trenger minst EN voksenperson utenom mor og far som ser dem som spesielle! Dette har hatt alt å si ihvertfall for den selvfølelsen jeg tross alt har.

Jeg gikk et år på katolsk førskole også før jeg begynte på skolen. En dag sa nonna som underviste oss (hun var 82 år). "I morgen trenger dere ikke å komme". Neste dag var hun død. Rar opplevelse for en 6-åring, men ikke skremmende. Jeg var flink på skolen - men følte meg ofte annerledes. Litt høyere opp i klassene førte kjedsomhet til mye skulking - læreren skrev melding om at jeg hadde vondt i magen og måtte gå hjem.....Shame on you Kolstad skole - dette forplantet seg oppover i trinnene. Men fagresultatene var gode.

Vel, livsveven min inneholder håndball, gitar, søndagsskole/menighetsarbeid, godspelkor, studiesirkler i framtiden i våre hender, SU, og så AUF som ble så mye mer enn jeg hadde tenkt. Mamma var jo pådriver da, engasjert blant annet i chile-aksjonen og El Salvador. I hennes begravelse var det et sterkt internasjonalt innslag - også via sang. Også selvfølgelig mann og barn - men hvordan gikk det med den saken?

Dette, i tillegg til det helvetet som kom 7-8 år senerere lager dype spor i renningen - kanskje den må tres om.
De er vanskelig å rette opp.
Men kanskje er det det som ER livsveven, at den har noen floker og spor.

Lite å gjøre med - gjort er gjort. Men er jeg bra nok da ???- det er jo det vi baler med!! Hva er det vi sal bevise hele tida vi som har fått sår med inrisset: Du er ikke bra nok.

Jeg sliter på jobb for å oppnå anerkjennelse, jeg sliter for å bidra til at mine syke barn skal ha et brukbart liv - noen ganger blir strikken tøyd for langt. Da har det vært godt å komme til Røros! Og treffe dere flotte damer!

Jeg er sliten nå - jeg sliter med å finne hjem.

Ingunn 20.0306 kl.19.21