Hufsa - angsten

Lørdagen ble jeg innhentet av Hufsa - angsten. Har kjørt meg selv for hardt, og ikke tort å kjent på det vanskelige. Da hoper det seg opp hos meg, og så kommer den - ja angsten - det er den som kommer. Det er umulig å forklare hvordan det føles for den som ikke har vært der. Hva er du redd for da?, sier noen. Jeg er ikke redd for en spesiell ting, jeg er ikke redd for noe. Jeg blir fanget av angsten, den kryper seg innpå meg umerkelig, til den griper om seg så hele jeg omsluttes av et knugende helvete. Knyttneve i magen og spasmer i bein og armer. Hver åndedrag må være gjennomtenkt. Jeg klarer ikke å sitte, jeg klarer ikke å ligge, jeg klarer ikke å gå. Til slutt blir jeg liggende i fosterstilling og bare være i helvetet. Det kan vare 2 timer, det kan vare mange timer. Er jeg "heldig" går angsten etterhvert over i utmattelse, slik at jeg halvsover. Det var det som skjedde i går....

Nå møter jeg søndagen i relativt god form. Har vært ute en morgentur, Ser ut til å bli en godværsdag. Håper jeg klarer å nyte den. Angst for angsten er der, Har prøvd tankefeltterapi. Det har nok noe for seg i denne "etter-anfalls-situasjonen", men har ingen virkning når jeg blir innhentet på en sånn måte som i går kveld. Da er det kommet for langt, uten at jeg har vært bevisst det. Jeg er ikke flink nok til å bare VÆRE i meg selv, det merket jeg når vi hadde avspenningsøvelser på Røros. Tankene mine sprang både timer og dager fram i tid, jeg klarte ikke å være i nuet. Jeg må trene, trene, trene på avspenning. Virker uoverkommelig nå.

Jeg er sliten nå....

Lina ligger og sover her med Nikki oppå dyna.
Gleder meg til en god ettermiddag. Mari kommer, vi har tenkt å spille spill - kort eller singstar. Vi tre.