Oppbrudd

Ei rar helg her på Røros. Oppholdet varer til mandag, men mange reiste fredag, noen lørdag og noen reiser i dag søndag. fire av 18 blir igjen til slutt. Skjønner at det er grunner til at folk føler de må dra hjem, men en underlig følelse med disse avskjedene. Vi har levd tett på hverandre i 4 uker, siste uka har det vært oppbruddsstemning i tillegg til at martnan har tatt mye fokus. Nå føler jeg at vi burde fått et oppfølgingsopphold om noen måneder. Dette ble for brått. Jeg har helt klart hatt nytte av oppholdet - i større grad i år enn i fjor av flere årsaker. Jeg har vært mer motivert. Det har vært med-deltakere her som har gitt meg mye! Det betyr mye å bli møtt på "sine" ting når det har vært naturlig. For meg har det vært for komplisert å forklare alle alt...Skulle nok hat en "seigmann"-seanse, ja. Ellers er det viktig at det har ikke skjedd de store forstyrrende hendelsene hjemme heller. Føler meg klart i bedre form både fysisk og psykisk - må fokusere på veien videre på så mange plan.....

Ellers har det vært mange trivelige pårørende her, jeg føler litt sårhet for at jeg ikke har fått til dette...hva kunne jeg ha gjort annerledes - alternativt: hvorfor har jeg ikke klert å bryte helt?? Livredd for å bli alene, ja. Ligger nok litt der. Men jeg vet da alt om hvor ensom man kan føle seg på tross av at man ikke er alene...

Det sitter noen hjemme som bare venter på at jeg skal komme hjem og ta tak i ting som nå har stoppet opp mens jeg har vært her. Dette må jeg jobbe med - det er her jeg hadde trengt en coach :-) - komme meg ut av fastlåste mønster. Jeg må bryte tvert og gjøre noe helt annet, kanskje..

Vel i går kveld var vi og følte på martnasstemningen siste kvelden. På kaffistugu var det buskspell. Herr og fru prøysenland storkoste seg og danset til Trønderbrura. H spanderte akevitt - og de to mannfolka ble riktig så gode busser:-) Vi hadde det fint vi tre jentene også. Kona til H og jeg har ganske mye til felles både faglig og ellers. Men du verden de to som har levd sammen i 30 år er jammen ganske forskjellige....Kom tilbake til "haben"akkurat i tide til et siste glass vin. Der var de fleste samlet og det ble mer "buskspell", gitar og sang - dette skulle vi gjort mer av tidligere gitt! (torde faktisk etter påtrykk fra Betty å prøve gitaren...Betty du tar ansvar igjen..). Det er ihvertfall helt klart at musikk MÅ være et av mine påfyllsområder.

Trivelige Johnsengjengen gir meg skyss hjem i morra - supert! Hadde grudd meg til tog og buss med all bagasjen. Så er det jobb i nye lokaler fra tirsdag. Gleder meg, men er spent på hvordan dette går. Nå må jeg holde meg på fotan i minst 6 måneder minst. Ja, det var jo en pessimistisk tilnærming. Skal forsøke å fokusere på MESTRING, men ikke på bekostning av helsa..

Vi får se..

Olav H Hauge har skrevet dette diktet som jeg syns rommer eksistensielle ting for meg:

Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min tørste,
Kom ikkje med himlen, når eg ber om ljos,
Men - Kom med et glimt, ei dogg, eit fjon,
Slik fuglane ber med seg vassdroppar frå lauget
Og vinden et korn av salt