Tilbake til hverdagen

Ja, nå har jeg vært tilbake i hverdagen i snart tre uker. Rart etter 6 måneder i en trygg boble...
Lever ganske så strukturert ja, sover faktisk en 5-6 timer hver natt - kjempebra til meg å være. Trener en gang i uka og prøver å få gått en tur hver dag.

Er godt i gang med jobb igjen og det er herlig :-). Det er også litt skummelt, for jeg er dårlig på å ha det bra uten å ha et strukturert innhold i dagen min...

Jeg øver og øver på å bli mer sosial, og jeg øver på å trives hjemme - ikke lett, for jeg aktiverer desverre en del negative ting når jeg er hjemme, på grunn av ting som skjedde i vår...
Prøver å gjøre det trivelig rundt meg da - nytt varmt gulvteppe, ved i ovnen, lamper og masse stearinlys. Også god musikk! Også skal jeg kjøpe meg ski. Stoore planer nå...

Mye sosialt nå før jul ihvertfall: Julebord har jeg vært på. På lørdag var jeg på jazzkafe - herlig :-). Og i kveld skal jeg på julekonsert. Neste uke skal jeg treffe tre halvsøstre - årlig førjulsforeteelse. Og så skal jeg ha to venninner på julegløgg også :-). Så det årnær seg..

Julelønna som kom i dag ble en skuffelse, for nå er jeg jo på 30% rehabilitering og det merkes, fristende å gjøre uoverveide økonomiske disposisjoner....Nei ingunn!

Jeg fikk et gripende dikt på mail i dag, deler det:


Ode til livet (Den dør langsomt) av Pablo Neruda
Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede…


Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007

Erkjennelsen

Nå har jeg siden i vår vært inne i en erkjennelsesprosess. Født av en stor krise. Vi har alle styrker og svakheter, men det har vært viktig for meg å bli bevisst på dem.

Jeg var "flink pike" fra jeg var lita, leste før jeg var fire, flink på skolen, men ofte i min egen verden. Annerledes (men det sier vel de fleste). Jeg var lite flink i sosiale settinger den gangen, hadde ofte eldre venner. Allerede på barneskolen begynte jeg å skulke. Sa til læreren at jeg hadde vondt i magen, så fikk jeg gå hjem og holde på med mitt for meg selv alene i huset - tegning, lego, klinkekuler...

På ungdomsskolen var jeg sjenert men flink og ble på tross av dette elevrådsleder, jeg hadde mine øyeblikk. Der startet jeg også AUF-lag - gryende politiker. Konstant forelsket, men mest på avstand.

På gymnaset kjedet jeg meg, satt mye i kantina og spilte mattis - konstant forelsket... - Men fikk gode karakterer lell. Fremdeles politisk aktiv, og fikk mye gratis fravær på grunn av det. En periode kunne jeg stå opp om morran og dra til byen, men ikke gå til første time. i stedet kjøpte jeg Dagbladet og satt på kafè og studerte menneskene.... (men jeg gikk til alle prøver - for det elsket jeg). Strålende karakterer fra gymnaset.

Engasjert som jeg var var det møter i fellesrådet for det sørlige Afrika, det var nei til atomvåpen, framtiden i våre hender, latinamerika-gruppene, you name it. og så ble jeg leder i AUF i Trondheim. Det var vel i 1979 tror jeg. Det innebar både reiser og landsmøter m.m. Allerede da hadde jeg perioder hvor jeg var veldig langt nede og ikke fungerte i det hele tatt....Så hadde jeg perioder der jeg fungerte topp...Alkohol ble en selvmedisinering..

I 1983 var jeg ungdomskandidat til bystyret i Trondheim. Holdt masse innlegg på skoler og fungerte topp. Ble valgt inn med flest stemmer det året. Bystyreperioden innebar også to barnefødsler. (ja jeg hadde jo truffet Martin underveis). Fremdeles høye topper og dype daler...

Så universitetet - samtidig småbarnsmor, bystyret og deltidsjobb - aner ikke hvor jeg tok kreftene fra på 80-tallet æ??

Så innhentet livet oss når vi tippet 90-tallet og jeg mistet på to år mine tre nærmeste: bestefar, så mor og så far. Jeg var 27 år min kjære lillesøster bare 20..Jeg ble råsterk og tok alle praktiske oppgaver på strak arm, ordnet med begravelser, skifterett, urnenedsettelser, minnesammenkomster...hodt tale...verdensmester! Og slapp ikke sorgen til....Ble hyperaktiv, gikk ned mange kilo og fikk masse mannlig oppmerksomhet.....

Det holdt til 1994, da gikk jeg til legen fordi jeg følte meg så sliten - og fikk diagnosen reaktiv depresjon, sykmeldt ett år..

Så klatret jeg meg opp igjen og skrev en hovedoppgave i sosiologi som siden ble mellomfagspensum. Flink pike... Høye topper og dype daler...men de dype dalene begynte å vare lenger.

Så rammet tragedien oss og som jeg har skrevet om tidligere. Orker ikke skrive om det her, men fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse etter disse hendelsene. Få høye topper nå, desto flere svært mørke dype daler - og mer alkohol og tabletter.

På 2000-tallet har det vært mye sykmeldinger. Opphold på rehab.senter og få lyspunkt. Det var legevakt og det var sykehusinnleggelser. Familien gikk i oppløsning. Jeg måtte prøve å bo alene - det gikk dårlig....
Jeg isolerte meg, trakk for gardinene, åpnet ikke posten. var totalt selvdestruktiv. Søster og familie råbekymret. Jeg var nærmest suicidal og det kuliminerte i april 2007 med en boks stesolid og fire cider. Ble funnet. Til sykehuset for pumping. Der ble jeg oppsøkt av ambulant team fra Østmarka fordi det av sykehuset ble anført som selvmordsforsøk (det var ikke det egentlig). Jeg ble akkutinnlagt på Tiller dps før påske, og der har jeg mer eller mindre vært siden....

Det ble min redning. Intensiv og god oppfølging - dette kan de! Siden april har jeg nesten ikke rørt alkohol eller tabletter. Jeg har gått ned 25 kilo! Den fysiske formen blir stadig bedre, og depresjonen er mindre framtrendende. Jeg har igjen "høye" perioder, og de varer lenger. Jeg faller ikke så langt ned når jeg faller, og jeg blir hentet opp igjen! Og det uten medisiner!
En annen sak er jeg antakelig har en sykdom som heter bipolar lidelse 2. Det er en mild form for manisk depressiv, ikke full mani, men maniske episoder, jeg elsker dem :-) (depresjonen kan jeg godt unnvære).

Men når jeg ser meg tilbake, så ser jeg jo at denne tendensen har vært et personlighetstrekk hos meg store deler av livet.

I dag er jeg fremdeles delvis tilknyttet Tiller, har fremdeles problemer med å være hjemme, men er i 50 % jobb. Det går framover!

Kjærligheten har til og med banket på døra... (det der er nå litt komplisert da, men).

Jeg får masse positiv oppmerksomhet både på jobb og ellers også. Det er litt urettferdig det der,
når jeg smiler til livet, smiler livet til meg.

Men det er sårbart...akk, så sårbart.

Kommer plutselig tilbake...
Ingunn

Ut av skuggeheimen

Jeg må bare si det : livet er flott for tida!

Etter lang tid i mørke har jeg møysommelig krabbet meg ut av tunnellen. Ut på den andre siden møter jeg verden igjen, forsiktig til å begynne med, men så lar jeg meg rive med - og bare nyter :-).

Så vet jeg da likevel at dette ikke er noen selvfølge. Alle har vi vårt. Men noen av oss trenger hjelp fra både medmennesker og profesjonelle for å finne fotfestet etter lang tids balansegang i livets ytterkanter. Desverre er dette langt fra noen selvfølge. Skremt er jeg over både hvor langt ut på knivseggen jeg måtte balansere denne gangen og hvor hjelpeløse og fortvilte omgivelsene blir uten at noe skjer.

Godt mot!

Ingunn

Tilfriskningsprosessen

Prøver forsiktig å blogge litt igjen.

Livet har vært vanskelig en lang stund, men jeg har funnet fram til gode hjelpere. Men dette tar tid....og krever hard jobbing.

Jobben kommer i annen rekke i denne helingsprosessen, men jeg SKAL tilbake.

Jeg har god tid til å reflektere over livet mitt, det innebærer både latter og tårer. Men det er en viktig jobb jeg må gjøre for å komme helet ut av denne prosessen.

Stopper her, men lover å komme snart tilbake.

Ingunn

Lang natts ferd mot dag...

Long time... .....no see....

Noen ganger tar livet mørke vendinger. Jeg har vært der, men er nå på vei mot lyset. Menneskesinnet er uutgrunnelig. Mitt veksler fra den ytterste desperasjon til tilnærmet lykkefølelse i løpet av kort tid. Det gjør meg uforutsigbar for virkeligheten. Jeg klamrer meg til vellykketheten, men må innse at jeg innhentes av noe jeg ikke selv styrer..
Sterk må den være som skal veilede meg i dette.

Jeg er innkapslet i en boble, trygt og forutsigbart. Herfra skal jeg manøvrere meg ut i virkeligheten igjen. Dette er voksenopplæring på høyt nivå. Av andre oppdager jeg egne ressurser, andre har nådegaver som er utrolige. Har nettopp hørt på en selvkomponert pianokonsert. Fantastisk!

Jeg føler meg faktisk priviligert, som innhenter livsvisdom som jeg ikke ville fått ute i vellykketheten. Ambivalensen er at jeg, ja takk, vil ha begge deler. Men jeg vil og kan ikke fungere som menneske uten å ha med meg begge dimensjonene.

Insomnia er en farlig venn, går du lenge nok våken havner du i en forvirringstilstand. Det skjedde meg mandag, etter tre døgn søvnløs, ble jeg innhentet av tilnærmet galskap. Jeg svevde i en uvirkelighet. Men systemet fungerer....

Godt å være tilbake i bloggingen! Selv om dette sikkert ble uforståelig...

See you soon!

Ingunn

blod, håp og tårer

Det nærmer seg solsnu igjen.

Jeg som ikke har foreldre levende igjen har ikke tenkt lenger enn at min biologiske far da må ha en interesse av å treffe meg - har gitt opp nå the dream catching events, I´m over the rainbow. Du verden hvilken energi slikt kan tappe.

Vi treffes vi nå fire søstre + Anne Grete. Det er stort! Jeg har fire svært forskjellige søstre og jeg klarer å glede meg over det! Det er stort! 5 søstre på ett brett. Vi har ikke så mye tilfelles i hverdagen, så det blirt mye på en gang. Ellers i året er vi på sms.

Tenker mye på hvordan fedre kan klare å ikke å forholde seg til sine egne barn. En generasjon må ha gått tapt! Strukturelle mekanismer i samfunnet har laget situasjonen, men det fritar ikke enkeltindividet for å handle! Men som du sier Betty, jeg maser ikke

Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er selvsagt det presset jeg føler nå mot å "være der" for mine søstre. Ting er uavklart og det virker inn..........

Mari har malt alle vegger, så vi er godt i gang, men jeg har bestemt at vi utsetter resten til etter jul - blodtrykket gjør at jeg må senke ambisjonene. Men kromkak ska lages!

Hva gjorde mor og far? I mitt tilfelle var jeg alene med min mor til jeg ble fem. Hennes lykkeligste år, sa hun til oss. Jeg var midtpunktet i tilværelsen.

Men gir det robusthet til å møte de det som kom? (ikke du Martin)

Når nettne blir lange og stresset setter inn

Ja så nærmer det seg igjen.
Er sykmeldt - så begrenset hva jeg orker. Men jul blir det lell.
Har fått nydelig frarge på veggene nå, sense på brystpanelet og antikkhvit, på veggene. Det ble en helt annen leilighet bare. Det . Mari har stått for hele jobben.
Så har vi lånt penger til gulvelgging og kjøkken, men akkurat her jeg sitter nå har jeg lyst til å utsette det til etter jul.

Jeg trenger å finne juleroen nå - kaos vik fra meg. Da må jeg bruke tida nå framover til å komme i orden flytte på plass møbler/ommøblere, henge opp bilder. (Nå kunne jeg ha tenkt meg penger til en Killi Olsen....). eg liker egentlig jula og forberedlesene til den, vi har noen tradisjoner vil bare må følge. mten er viktig, men vi er litt sære der også. Vi voksne skal ha lutefisk. Men fordi Martin har vokst opp med ribbe må vi ha en bit ribbe også. Lina har egen meny, det blit roastbiff. Så er det multekrem, men så er det en som ikke tåler krem så han får bare multer.

Så senker freden og roen seg forhåpentlig vis.

Tone, Anne Sidsel hvis dere leser dette, kan dere være så snill å sende meg en kopi av adresselista, kanskje du Berit W har den også. Har lyst til å sende noen julehilsner, kan sende den på mail til meg.

3 uker uten Tino nå, og snart synger det på siste verset for Nikki også. Neida, men Lina skal ta henne med seg når hun flytter inn i to-roms leilighet på nyåret.
Da blir jeg alene da! Trener hardt på å trives i mitt eget selvskap, og det er framgang.

Har forresten kjøpt meg treningsdress og kort på treT nå, så nå er det ingen unnskyldning lenger. Tre
ning tirsdag, torsdag og søndag. Har gått bra de første to uknene, så får vi se..

Sitter i fredagsnatta nå og venter på morgen, lys til kanskje å vaske vinduer.
Eller begynne å fylle i svartsekker inne alt det rasket vi har opparbeidet oss.

Ønsker dere ihvertfall en god dag
Ingunn

Det går seg til, men det går så forbanna trægt!

Ikke så mye å skrive hjem om egentlig. Labert sinn for tida, men prøver å tenke positivt. Skal til legen i morra. Ser ut til at jeg må ut i en eller annen form for gradert sykemelding igjen, men har det så helvetes travelt på jobb, Akk ja - jeg er jo ikke uunnværlig. Søvnen slår helt krøll på seg, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Trad. medisin virker ikke, så nå er jeg egentlig åpen for det meste (nesten...).

Skal søke om psykomotorisk fysioterapi, men de sa legen måtte skrive mer utfyllende henvisning om jeg skal ha noen sjanse til å komme inn på de første månedene. Jeg er så utålmodig, jeg vil at ting skal skje nå! Og da kommer frustrasjonen.

Hjemme har vi begynt med kvistlakken. Stor jobb med alt brystpanelet, så blir det ut og kjøpe maling. Noe lyst det er helt sikkert. Og halvblank panel på kjøkkenet (hvit?).

Er det lengselen etter hvite rom og hvite laken som gjør seg gjeldende (spooky).

Mari har fri i dag og er i full gang med lakkinga. Det blir et salig rot når bokhyller skal ryddes ut av og fjernes. Utrolig hvor mye rot en slik seksjon rommer. Så er kluet ikke bare å flytte på rotet, men faktisk rydde samtidig (Jada Hummelvold).

Oppussingslånet skulle være klart til i morra, så da blir det tur til Ikea (hvis jeg finner noen som kan kjøre).

Nå krever livet meg fullt og helt så avslutter her
Ingunn

Søvlnøs i Trondheim...

Det har vært ei lang natt, og nå må jeg finne på noe nytt med denne insomniaen. Den forstyrrer dagene mine så desperat.

Har tatt mine siste benzo-piller- de virker ikke likevel- gjør meg spill våken. Det samme med tankefeltterrapi, blir aldeles ikke søvnigere av det. Meditasjon er jeg rett og slett ikke god på, det er så fullt av tanker i hodet mitt. Avslapningscd-er har heller ikke fungert.

Så sitter jeg her da lys våken og blogger klokka 05.00. Forøvrig har jeg dratt på jobb, for jeg gadd ikke sitte hjemme når pc-en er ute av funksjon (avglemt regning).

Tenkte litt på psykomotorisk psykoterapi. Har noen erfaring fra det?
Gestaltterapi - hvem driver med det i Trondheim?

Jeg lever ellers ganske normalt. Jobber. Trener litt lite, men har hund, så jeg går tur. Er lit dårlig på detsosiale (jeg er så trøtt). Drikker litt rødvin i ny og ne.

Andre forslag mottas med takk og takk.

Handlingens time er kommet - æ pusse opp!

Æ ska puss opp!
Har årna med refinansiering og ska mal, legg gulv og kjøp nytt kjøkken!

Det er ikke noen liten ting! Jeg har utsatt det i tre år...
Nå blir jeg pusha på av søstra og ungene. Det vanskelige er logistikken i det hele hva gjør jeg først? Jo, dro på Ikea onsdag og kikka på kjøkken. Tror det blir bjørk fronter, faktum kjøkken.

Så må det males først: Både vegger og brystpanel. Så da må jeg til pers med kvistlakk først..det blir litt av en jobb. Jentene skal heldigvis hjelpe til. Men jeg gruer meg for kaos. Gammelt kjøkken skal ut og nytt skal inn. Gulv (pergo) skal legges. Midt oppi det hele vandrer en hund.

Tror malingen får komme først. Så kjøkken og så gulvet til slutt. Må ha hjelp til kjøkkenet og gulvet. Kjæresten til Lina og svoger får hjelpe. Så må jeg ha elektriker for å ordne et støpsel på kjøkkenet som ikke er jordet - ja oppvaskmaskin må jeg ha også. Den gamle ødelagte har stått der siden april....

Ellers går no dagan med jobb og hund og tur. Blir dårlig med trening utenom lufteturene. Har satt meg et mål om å komme igang med svømming en gang i uka. Så SKAL jeg begynne å synge i kor, men det målet har litt lenger tidsperspektiv - januar....

Sinnet mitt har hatt mørketid ei stund, men nå kjenner jeg at det letner. Så forresten ei elgku med kalv da jeg gikk tur i går. Majestetisk skue. Vi er heldige vi som bor nesten i en nasjonalpark!

Skolen går tålelig bra for begge jentene, tross noe ujevnt oppmøte. Lina er i gang med søvnrestriksjon. Et svært tøft opplegg der hun skal legge seg og stå opp til faste tider, minker en time for hver dag, helt til hun er på "rett kjøl". Da blir utfordringen å klare å holde døgnrytmen. Hun skal stå opp 07.00 og legge seg 22.30 hverdag som helg. Bryter hun opplegget må hun begynne helt på nytt igjen med to uker søvnrestriksjon. Men hun er nå motivert, men bekymrer seg for julaften og ikke minst nyttårsaften. Det spørs om det blir en sprekk da. For Lina som har forsinket søvnfasesyndrom er dette den eneste måten som kanskje hjelper, men det krever enorm selvdisiplin. Hun har ikke vært klar for dette før nå. Vi vet jo ikke ennå om det virker, men nå er hun klar til å prøve det som kan prøves.

Det er tomt i huset etter Tino, men vi begynner å venne oss til det. En av de første nettene etter at han var borte gråt Nikki. Det er helt sant. En hjerteskjærende uling, hun forstår nok mer enn vi aner.

Ha en god dag alle!

Til Handling!

No har jeg gremtes lenge over hvordan det staar til paa hjemmefronten s. rent praktisk. Har i mitt stille sinn tenkt paa Hummelvold og kaoskontroll......good greef!

Gikk til handling> oppsokte min lokale bank og sa jeg trengte penger til oppussing. Overrraskelsen over alle overraskelser, det var greit.

Paa bakgrunn av tidligere snipsildtendenser hos denne saksbehandleren \ *dette er vaare penger du skalter og valter med, ikke komme her og ikke komme der.

Ingunn troppet i gaar opp klar og fast i holdninger og framforsel! Psyket meg opp forst, fikk skulderklapp av kolleger etc. Men den dama har dukket meg kraftig for, da jeg var ny/enslig og trengte bankhjelp. No var tonen snudd , handler det om meg eller henne

Whatever> No blir det maling av stue og kjokken, gulv stue og kjokken samt kjokkeninnredning. Pugger Ikeakatalogen no, for aa faa budsjettet til aa holde. Hjelp faar jeg av sisterfamilien og kjaresten til Lina> Kim som er bygningssnekker.

Verden er rar no som Tino har vandret. En ting er at det er tomt her, men i gaar natt var det tungt. Nikki graat / lange hulkende ul. Lite hjalp. No var hun blitt klar over at Tino aldri kommer tilbake. Dyr har stor innsikt i livet, mer enn vi tror.

Nikki krever mye oppmerksomhet og er i tillegg i den verste royteperioden. Det er et puslespill aa faa til nok omsorg rundt henne naa som jeg jobber saa mye.

Det er vinter i Trondheim i dag, men det blir til 30 cm slaps, bli blaut da, men maa jo ut likevel.

Neste uke blir tilbragt med observasjon av en skole i Trondheim / spennende.

I kveld blir det TP og taco her, hvis Lina klarer aa vaakne.

Ha en riktig god dag alle!
Ingunn

Det siste døgnet til Tino

Så er avgjørelsen tatt. I morgen klokka 17 har vi time hos dyrlegen. Tino, 15 år skal få slippe. Det var ikke annet å gjøre. Han er nesten blind, stiv i et bein. Og han er urenslig, skvetter overalt hele tiden.

Men Tino - du vil aldri bli glemt. I 1991 da vår kreftsyke far ble enkemann, ble du hentet i Sverige. En stor trøst og en god venn. Du var med overalt. Du ble godt kjent på kreftavdelingen også. Så ble det Anne Grete som ble hundemamma i 1992, da faren vår døde. I 2003 kom du til meg. Min lille niese var allergisk mot deg. Det ble forsøkt med omplassering, men ingen ville ha en så gammel hund. Nå har du levd sammen med Nikki og meg på overtid i tre år. Mari og Lina tar det tungt. Du og Nikki har hatt det fint sammen - en stor og en bittteliten. Vi har nok blitt et kjent syn i nærmiljøet - jeg med en hund i hver hånd, store hvite Nikki og lille revebrune Tino. Alle som traff deg trodde at du var en hvalp - så liten og kjempesøt. Som den største selvfølgelighet la du deg godt til rette i nærmeste seng når du fikk anledning. Du har aldri hørt særlig godt....

På tur var du en utfordring. Hannhund som du er, og bitteliten, skulle hvert gresstrå tisses på - det tok laang tid. Utfordringen var ikke at du stakk av, men at du brukte så lang tid på å komme. Det var å gå hundre meter og så stå å vente på den lille brune lodotten.
Da du var hos Anne Grete var du stor trøst i sorgen og fikk sove sammen med henne. Det beste du vet er å kroe deg i et fang eller i ei dyne. Kresen i matveien har du alltid vært. Favoritten er leverpostei og så makrell i tomat. Det skal du få i dag..

Det blir en rar ettermiddag og kveld. Begge ungene kommer og tårene triller nok hos oss alle tre.

Jeg orker ikke skrive mer nå, det gjør vondt. Samtidig er jeg lettet. Du har ikke et godt hundeliv nå.

Back to basic

Jeg er kald innvendig i dag, men vet ikke hvorfor. Dagene går som normalt, hva nå normalt er....
Klarer ikke unngå å være hønemor. Skuldrene heiser seg opp til øreflippene når mine to store kjære trår feil eller havner i maktesløsheten. Så nøster jeg og orger da for å få ordnet opp. Offentlige kontorer kan vær et mareritt - ikke nødvendigvis fordi menneskene er uvennlige, men fordi den ene handa ikke vet hva den andre gjør og ansvaret skyves fram og tilbake. Det er en erfaring flere enn jeg har ser jeg på nabobloggen.

Travle dager på jobb. Kommer hjem og så er det daglige rutiner med hundevask, hundetur osv. Vi har hatt noen fine TP-kvelder jeg og ungene, vi er gode på faktakunnskap ;-). I går var begge hos meg og laget pizza, sent - jeg gikk og la meg før den var ferdig. Våknet til et ganska salig rot og to sovende "englebarn". Nåde den som ikke har ryddet til jeg kommer hjem - skal ringe inn advarsel i god tid :-).

Slutten av uka skal jeg ha høstferie. Foreløpig ingen store planer, får se hva som dukker opp. Høstværet er i hvertfall fint!

På gjengrodde stier

Ja, så ble det Namsostur - 4 år siden sist!
Søster, jeg og mine to jenter kjørte oppover fredag for å være der i helga. Heller dårlig standard på motellet, men pytt - der var vi jo lite.
Rart å se gamle tomter. Husene er revet, men landskapet er akkurat som før.
Der var klatretreet mitt, der var den store eika vi pleide å sitte under, ripsbuskene.....De som så oss der skjønte vel ingenting. Det ble litt rart å ringe på å presentere oss. så vi gjorde ikke det. Så ble det tid for en tur innom det største kjøpesenteret - noe shopping må til. Fikk kjøpt meg ny badedrakt - så nå er det ingen unnskyldning lenger...

Lørdag fikk vi med oss celeber kunstutstilling - Kjell Erik Killi Olsen (se bildet over): Det var stort oppbud med oppdressede folk! Men flotte fargesterke (groteske) bilder. Synd prisklassen lå fra ca 30 000 - 130 000. Men det var mange rødlapper..flere investorer på plass der ja.

Så var vi på pizza hos min tante og onkel - trivelig. Resten av kvelden krevde oppfinnsomhet - lite å gjøre i Namsos en lørdagskveld. Bowlingen og biljarden var nedlagt fikk vi høre. Men den vise vet råd. Vi bunkret ei yatzeeblokk, fant en pizza-restaurant, kjøpte brus og is og satt leenge og spilte yatzee :-). Det syntes de visst var morsomt.

Søndag var vi på sagbruksmuseet - en artig opplevelse, mye minner knyttet til dette. Bestyreren åpnet museet kun for oss og ga oss en times veldig interessant omvisning - aldeles gratis.

Så til det som var deet egentlige ærendet vårt (selvfølgelig var det blitt vind og regn da).
Vi stelte gravstedene, plantet løker og satte ned hvite erica og lys.

Godt å være sammen vi fire ei hel helg, det gjorde oss godt!

Det går no likar no :-)

Var på flott skogstur i går, herlig å kjenne duften av høst! Sopptur på lørdag : litt piggsopp og litt kantarell.

Fredagen reiser vi på tur til gjengrodde stier i Namsos,jeg og søstra og ungene. Vi skal besøke slekt, skal på sagbruksmuseet og kanskje bade.
Det er 3 år siden jeg var der nå.
På tide å se til gravstedene - bestefar og min mor og min far ligger der.

I det daglige har jeg ikke behov for et gravsted å gå til. Jeg har bilder av mine kjære stående framme, og jeg tenner lys for dem ganske ofte. Det går ikke en dag uten at de er i tankene mine. Det er 16 år siden bestefar døde, 15 år siden mamma døde, og 14 år siden min far døde. Tre julaftener på rad med en etter en mindre rundt bordet. En rar og tung opplevelse - nå er det vemodige minner. Men den gangen var det belastninger som påvirket oss kraftig. De var en viktig del av nettverket vårt - vi bodde nært min mor og far. Det var som en vegg ble revet bort da mamma døde brått. Men ikke tid til å sørge for vår far var alvorlig kreftsyk. Dermed gikk jeg på en smell 2 år etter...

....og ser sammenhenger til håpløsheten vi måtte igjennom noen år etter.

Begge ungene er i full sving med skolegang og jeg har senket skuldrne litt. De er entusiastiske og har begynt på treningsstudio sammen også. Jeg har nok med tre turer pr dag med hundene + 1 gang i uka 2 timers skogstur. jeg har ikke krefter til mer etter arbeidsdagens slutt.

Jeg har dårlig matlyst for tida, og det er kanskje like greit ...

Deler dette med dere, ingen klarer seg helt alene!

Gjessenes grunnkurs i lagarbeid

Når hver gås slår med vingene,
skaper den et løft for gåsen bak seg.
Ved å fly i en V-formasjon kan flokken fly
71% lenger enn omhver fugl fløy alene.

Leksjon 1:
Mennesker som strever etter å oppnå samme mål,
når dem lettereom de gir hverandre drahjelp.
Når en gås faller ut av formasjonen,
merker den straks en høyereluftmotstand,
og faller hurtig på plass igjen.

Leksjon2:
Hold deg i formasjonen etter dem som skal i samme
retning som deg. Når ledergåsen blir trett, tar en annen over.

Leksjon 3:
Bytt på å lede og å gjøre den tunge jobben,
ettersom vi mennesker, akkurat som gjessene,
er avhengig av hverandre. Gjessene bak "honker" oppmuntrende
på dem foran, med det formålå holde farten oppe.

Leksjon 4:
Når en gås blir syk eller skadet, faller to andre gjess
straksut av formasjonen for å bekytte eller hjelpe den syke.
De blir hos den til gåsen kan fly igjen, eller til den dør.
Deretter letter de og søker opp sin flokk.

Leksjon 5:
Hvis vi hadde hatt samme forstand som gjessene,
ville vi alltid støttethverandre !

Ingunn 20.09.06